Dykking tvang meg til å bli kunstner
av Janice Nigro (norsk redigerte av Eli Anita Engebø)
to see the post in English go to https://janikiink.com/2014/04/13/scuba-diving-made-me-an-artist/
Jeg hadde aldri tatt et bilde før jeg gikk under vann, og da jeg endelig gjorde det, ble det bestemt i siste minutt. Jeg var på vei til LAX tre timer før flyet skulle gå til Nadi, Fiji, for åtte år siden. På veien besøkte jeg Samy’s Camera i Los Angeles for å kjøpe et kamera, men for å ta bilder av landskap og mennesker. Jeg hadde endelig bestemt meg for at jeg kanskje måtte ta noen bilder for å vise folk hvor jeg reiste fordi dykkestedene var så utrolig vakre og forskjellige. Mannen i butikken anbefalte noen kamera basert på det jeg hadde tenkt å bruke det til. Så sa jeg at jeg hadde tenkt på å kjøpe et kamera som jeg også kunne ta bilder med under vann… en vakker dag. Jeg hadde ikke lyst til å kjøpe et kamera med undervannshus akkurat da. Men han ombestemte seg plutselig, og anbefalte en annen type kamera. Da tenkte jeg; jeg er på vei til Fiji, for å dykke faktisk, kanskje må jeg få undervannshuset? Det var et slags avgjørende øyeblikk. Jeg kjøpte undervannshuset og det var de beste 600 dollar jeg noen gang har lagt ut.
Jeg hadde ingen ide om hva jeg gjorde, og bildene fra den første turen under vann var forferdelige – blåe og ufokuserte. Noen var gode nok til å imponere familien min som var generelt skeptiske til dykking. «Virkelig? Du ser alle disse skapningene under vann? Jeg begynte å legge merke til bildene i dykkeblader og overalt ellers. Og da begynte jeg å ta litt bedre bilder. På den første turen til Indonesia var det en liten konkurranse på båten og bildet mitt av en reke vant! En pose med kjeks og en lue med firmalogoen fra båten. Det var ekte inspirasjon…
Basert på hva jeg så og leste, begynte jeg å tenke at jeg gjerne ville ha en ekte maskin, en DSLR. På en overnatting i Singapore, rett før en annen dykketur, fikk jeg et godt råd fra eieren av butikken ScubaCam. Han sa at jeg ikke hadde så mye erfaring med å bruke et kamera i det hele tatt, så han anbefalte at jeg fortsatte med en mini-rigg men at jeg kunne legge til en blitz. Denne mannen bestemte seg for å ikke selge meg en dyr rig, og istedenfor brukte han en og en halv time med å vise meg hvordan man setter opp bare blitzen og de armene. Jeg har aldri glemt det fordi butikken hans var et vanlig sted for mange veldig berømte undervannsfotografer som sannsynligvis brukte mye mer penger enn jeg. Jeg var den siste i butikken denne kvelden.
Den blitzen alene, en Inon Z240, utgjorde en utrolig forskjell. Et kompakt Canon var alt som jeg hadde. Det var et elementært «finn motiv og trykk på knappen» kamera – ingen spesialfunksjoner og det hadde ikke så mange pixel (fra 2006). Det er ironisk at et av mine favorittbilder er et bild som jeg tok den første dagen jeg brukte blitzen. Men det var ingen manuelle muligheter på kameraet mitt. Egentlig hadde jeg aldri vurdert manuelle muligheter før jeg gikk til ScubaCam, men eieren hadde anbefalt at jeg fortsatte med det enkle kameraet mitt til undervannsfotografering, og kjøpe et godt DSLR for å bruke over vann for å bli kjent med fotograferingsteknikker. Denne strategien fungerte bra fordi jeg begynte å lære om blenderåpning, lukkehastighet, ISO og komposisjon.
Vissheten om en annen nært forestående tur drev meg til å oppgradere utstyret mitt. Igjen befant jeg meg på butikken for å bestemme meg, denne gangen kanskje en uke før, for å kjøpe et Canon G10. Et elementært kamera med manuelle funksjoner, rå filer, og fantastisk optikk, men det var i tillegg lite så det var veldig lett å reise og dykke med det. De måtte levere raskt på butikken, men undervannshuset ankom faktisk rett før jeg skulle ta flyet.
Å lære å bruke dette nye kameraet var litt frustrerende for meg (og jeg var veldig nervøs for å ta det med under vann den første gangen – jeg tok det tømte undervannshuset med på første dykk), men jeg klarte det med hjelp fra den cruiseansvarlige som også var fotograf. Da jeg fant ut av noen av nyansene til kameraet, begynte jeg å ta bilder overalt. Hun satt med meg hver kveld for å forkaste de dårlige bildene, og fortalte meg hvorfor de gode var gode. Hun nevnte at blitzen min var helt topp, så når jeg hadde lyst å oppgradere til en mer avansert rig (eller hva jeg måtte ønske) kunne jeg beholde den. Det er en god ide å tenke litt fremover på ting som du lett kan overføre fordi du gjerne vil ha bedre utstyr når du begynner å bli flinkere.
Jeg har ennå mitt G10 med det originale undervannshuset. Problemet med Canon sine undervannshuser er at selv om de fungerer bra om du passer på dem og forandrer o-ring av og til, fungerer en dag ikke springfjærene til knappene lenger, særlig under trykk. Sannsynligvis svekkes springfjærene selv i de beste undervannshusene, men Canon vurderer disse undervannshusene som engangsutstyr så til slutt må du kvitte deg med alt fordi det er umulig å få et nytt undervannshus til det “gamle” kameraet ditt. Så kameraet ditt er alltid bare så godt som undervannshuset ditt er.
At digitale kameraer blir utdaterte så raskt, er en kilde til stress for undervannsfotografering. Kameraene forandres så raskt nå at det nye kameraet ditt blir gammelt bare på nesten noen få måneder. Det tar litt tid for de nye undervannshusene å nå de nye modellene som det er, men så snart som den neste modellen kommer ut i serien, blir dette undervannshuset ikke produsert lenger. Å erstatte det ene eller det andre er tidssensitivt. Den siste turen med G10 etter fire år var til Bali hvor den svarte sanden er veldig finkornet. Den ble avleiret under o-ringene til knappene. Det er umulig å ta den vekk så jeg ble tvunget til å ikke bare kjøpe et nytt undervannshus men også et nytt kamera. Jeg følte at jeg ennå hadde mye å lære, så jeg kjøpte et Canon G15, men investerte samtidig i et godt undervannshus. Jeg bestemte meg også for å kjøpe en annen blits. Jeg kan forandre de manuelle innstillingene mye lettere med Nauticam undervannshus, og konstruksjonen beskytter også o-ringen fra sand en bazillion ganger bedre, så alt i alt er det mye lettere å sette opp og å bruke enn de billigere Canon undervannshusene.
Selv om bildene mine er rimelige gode fra et teknisk ståsted, arbeider jeg ennå med komposisjon. Komposisjon er den vanskeligste delen når det gjelder undervannsfotografering – å ta et bilde som ikke bare er teknisk riktig, men også kunstnerisk. Inspirasjon finnes overalt under vann, men det er andre utfordringer. Undervannsfotografering er som en helt annen sport. Du trenger oppdriftskontroll som du aldri hadde tenkt på før. Tid er en faktor, og skapninger forflytter seg, og det gjør du også. Selv nakensneglene flytter på seg noen ganger.
Når jeg så på bilder, særlig på websider som Underwaterphotography.com, begynte jeg å se hva folk klarte med det samme utstyret som jeg hadde. Jeg lærte om våte linser. En våt linse setter man på utsiden av et undervannshus for å forstørre makrosubjekter. Disse linsene kan man feste den ene over den andre, dvs. skrudd fast til hverandre, slik at du kan ta supermakrobilder. Nå har jeg to. Det gir muligheter for å ta bilder med vidvinkellinse også, men du må passe på at den fungerer med undervannshuset også for ellers blir ikke optikken riktig, og medfører at bildene blir ufokuserte.
Synspunktet mitt er at man kan ta et fantastisk bilde med ethvert kamera nå, særlig om du har en blits, fordi resolusjonen og fokuseringskapasiteten blir bedre og bedre med nye teknologier. Men det er noen frustrende punkter. Det største er at det er et betydningsfullt lukkelag. Å trykke på knappen for å ta bildet er ikke synkronisert med når lukkeren virkelig åpner. Så en fisk som flytter er særlig vanskelig å ta et bilde av. I tillegg tar det en stund når bildet blir overført/lagret til minnekortet slik at det går litt tid før kameraet er klar til å ta neste bilde.
Det andre dilemmaet er at du må være fysisk svært nær skapninger for å få gode makrobilder. Det er en slags regel for makrofotografering men med en tilpasset linse (som er 60 eller 100 mm) kan du være nær men ikke så nær at du forstyrrer skapningen. Endelig er fokuseringen og resolusjonen fantastisk med mange av disse kameraene, men de når aldri nivået til en DSLR. Hovedfordelen er at alt utstyret får plass i ryggsekken min.
Noen andre strategier, som ikke har noe med utstyret å gjøre, hjelper med å forbedre teknikken din. Det første er at du ikke trenger å ta bilder av enhver skapning som du ser. En fotograf fortalte meg at det beste er å prøve å fokusere på noen få spesifikke subjekter i løpet av et dykk -ikke mange på en gang. Om du fokuserer på få subjekter, kan du prøve andre vinkler, eksponeringer, eller lysteknikker for å få en ønskelig resultat. Du utvikler deg fra å være en undervannsturist til å bli en undervannsfotograf.
I begynnelsen kan du øve på å ta bilder av alt mulig. Nakensnegler er lett, og selv noen veldig vanlige typer gir utrolige bilder om du blir kjent med noen enkle teknikker. Tunikater, koraler, og svamper er alle gode subjekter på grunn av fargene og teksturene (noen av de beste bildene er av slike skapninger fordi de er så unike) så når du får et mer utfordrende subjekt, er du forberedt. Jeg kan ennå være langsom men jeg holder på regelen min med å ta tre til fem bilder om andre dykkere venter, eller jeg går og venter i køen igjen. Noen ganger tillater ikke omstendighetene å ta et godt bilde uansett, så man må bare se på og svømme videre til den neste skapningen eller undervannshendelsen. Jeg minner meg selv alltid på at det viktigste er å se skapningene.
Med et kompakt kamera krever det litt mer innsats noen ganger. Jeg har funnet ut at det tar litt mer tid å gjøre klart for å ta bildet, særlig om det er en feil med det første bildet ditt og du blir presset til å flytte deg på grunn av andre dykkere eller trykk. Muck diving er en slags dykking som gir deg givende fotografiske muligheter overalt. Det er alltid skapninger å se, så om guiden ser noe som er veldig rart, kan du bruke tid på noe annet mens du venter på at det er din tur til å se på den skapningen.
Som undervannsfotograf (det høres ut som jeg er profesjonell men det er jeg ikke), passer jeg mye på hvor kroppen min er under vann. Jeg har sett mange snille folk, som ennå var gode fotografer, men som var helt uvitende om hvor de var under vann. Om jeg ikke kan ta bildet uten å røre eller å flytte på noe, gjør jeg det ikke. Det er et privilegium å se disse skapningene og å være i deres verden. Å ta noen gode bilder er uansett bedre ennå ta mange dårlige bilder, og man må alltid regne med at noen av bildene blir dårlige – slik er det bare når man fotograferer under vann.
Noen ganger har jeg blandede følelser om fotografering under vann fordi du kan bruke mer tid på å ta bilder enn på å se rundt deg. En gang mistet jeg en hvalhai som passerte rett forbi fordi jeg var bak for å ta bilder. Jeg klaget til broren min over at jeg aldri ser de større skapningene. Han sa; «Det er fordi du ser alltid på de nakensneglene». Jeg følte meg også frustrert fordi det ser ut som andre folk blir for lenge foran skapninger. Den forrige gangen jeg følte det slik, tenkte jeg, om det skjer igjen, skal jeg kaste alt utstyret fordi dykking er for å slippe unna fra den vanlige verden. Om du holder på denne filosofien, vil du ikke føle deg dårlig under vann. Jeg har siden blitt litt mer fokusert på prosessen istedenfor på sluttproduktet. Jeg vet ikke ennå hvordan man både tar et kunstnerisk bilde og samtidig holder tritt med dykkeguiden. Det må være veldig slitsomt å vente på en som tar bilder, og en dykkekompis uten kamera fortalte meg en gang at hun hadde ingen lyst til å vente på meg når jeg tok bilder. Det største problemet som er unikt for denne sporten er at jeg ikke kan være under vann hele tiden. Det hjelper virkelig å øve på å ta bilder over vann uansett. Komposisjon for eksempel er et universelt prinsipp.
Å dykke er en grunn for å reise, å være aktiv og å skape kunst. Noen ganger får jeg gode resultater, noen ganger uforventede, men for det meste får jeg en fred som bare kunst gir deg, og jeg oppdaget den gjennom dykking.
Janice Nigro 
Leave a Reply